Selma

Det er i dag 25 år siden det banket på vår dør på Åsland, Kvaløya. Prest og politi kom med den svært triste beskjeden om at vår søster Selma hadde tatt sitt liv. Hun var da så full av innvendige sår, arr og bekymring, at hun valgte å forlate oss. Selma var ung, skjør, nysgjerrig, og lot seg forføre av livet på gata. På slutten ledet dette til rus og maktmisbruk fra det jeg kaller onde krefter, både i Tromsø, Oslo og Tønsberg.

Veien var nådeløs for vår flotte søster. Min bror Ben bodde og jobbet en tid i Tønsberg på en gresk restaurant, og han fikk fort med seg at hun var i bybildet og ikke hadde det bra. Han kjempet og brakte henne til Tromsø hvor vi og vår famille prøvde å hjelpe henne. Vi fikk håp da hun var på UNN sykehus, men under en luftetur valgte hun å benytte situasjonen til å avslutte sitt liv. 20 år gammel hev hun seg utfor Tromsøbrua. Jeg og flere i min familie ble sinte og søkte etter svar og en forklaring på tapet av vår søster. Vår mamma krevde svar fra sykehuset, hvor vi trodde hun var i trygge hender, mens jeg søkte hevn og svar fra de rundt henne. Jeg tror mammas dødsannonse viser et godt bilde av hvordan vi følte det. Det står også i dødsannonsen at dette skal være gledens dag. Vår mor mener med dette at hun endelig skal få fred, og komme til himmelen eller paradis.

Jeg har mange ganger tenkt på hvordan vår familie opplevde Selmas død. Søster Succora som bare var 17 år og sto henne nær, ble etter dette leder i organisasjonen Leve, hvor hun bidro i mange år. Ismael som var hennes nærmeste bror har jeg ikke snakket så mye med dette om. De var som erter og ris da vi vokste opp.

Min nærmeste bror Ben ofret seg mye for å hjelpe, og fikk mange tøffe tak etter dette. Våre yngste søsken Ahmed og Adam har jeg ikke snakket så mye med om Selma.

Synvis var en pappa for henne og tok det svært tungt.  Mona ble maktesløs og sint på slutten, når hun prøvde å hjelpe sitt kjære barn som var på full vei i utforbakke. 

Selma var begavet på skolen i alle språkfag, hun var musikalsk og ikke minst kunstnerisk. Hun kunne være ensom og stille, eller bryte ut i en kronisk latter. Hun hadde store evner, og elsket barn. Vi har en fin video av henne jula 1997, hvor hun sitter med vår datter Jenny på fanget, det vekker minner. Selma hadde nok et stort ønske om å få egne barn.

Jeg ønsker med disse minneordene å hedre Selma, og si at vi alle har et ansvar for å bry oss om de rundt oss. Vær medmenneske og ta avstand fra ondskap. Er dere på Karlsøya, så ikke nøl med å si hei til henne på Gravlunden.

Jeg har oppfordret noen venner av Selma og søster Succora til å skrive noen ord, de blir jeg å dele med dere her på bloggen. Litt bilder og en artikkel skrevet av Tonje Tornes, som jeg fant på internett blir videre delt her under familiebildet.

Minneord til Selma fra Søster Succora

Hvem var Selma?

Godis

I dag fikk jeg en pose Bamsemums av en kollega. 

Det var en inspirerende start for å skrive en tekst om hvem Selma var. Eller er. 

For så merkelig er det, at det er de mer ubetydelige minnene som sitter igjen. Som om at Selma elsket Bamsemums. Og smågodt i alle varianter. 

Det er nå 25 år siden jeg så Selma sist. Og jeg er liksom litt usikker på om jeg minnes Selma som 20 år, eller om hun liksom har vokst med meg og blitt 46 år. Hvordan er hun egentlig. Garantert fortsatt veldig glad i snop. 

På alle barndomsbilder av Selma, finner jeg en jente, omgitt av andre barn. Ofte er det mye kostymer, som selvsagt er kreative og hjemmelaget, dramatiske og fascinerende sminkeuttrykk, teaterrammer og scene. 

Andre ganger er det bursdag, der vi sitter på rekke og rad foran en stor bløtkake. Alle lys i håret, med ulik grad av skeiv hjemmeklippet lugg. 

Bildene har litt gulaktig 80 tallsvarme over seg. Etterhvert som Selma er i tenårene, er det færre bilder, hun likte ikke å bli tatt bilder av, og kunne holde seg for ansiktet. Ikke slik det er i dag med 40 000 selfier på telefonen. Men heller slik at jeg tror jeg vet alle 20 bildene av henne. 

Hun hadde nok ikke likt dagens mobilbruk. Hun hadde nok stadig vekk vært uten strøm på telefonen, hatt vilt ulike modeller og telefonnummer, og få apper. Hun er ikke typen som har siste, eller tredje siste iPhone. 

Men tilbake til hvem hun var, eller er. 

Kreativ

Selma var en bunnsolid kunstner fra hun var liten. Hun hadde store talenter i maling og tegning. Hun kunne be meg tegne ansikter, som hun viste ble stygge, for deretter å tegne de pene og innbydende.  Hun likte også krusedulltegning, og pyntet alle notatene til skolen. Jeg har fortsatt naturfagspermen hennes fra ungdomskolen, og den er som en bok til et akvarellgalleri. 

I det kreative ble særlig sminke gøy. Vi arvet ofte sminke fra Vibeke, vår eldre bonussøster. Sminken ble en drømmereise inn i skjønnhet og magi. På samme måte som med tegningene, så skulle jeg sminke meg, og Selma dekke over og gjøre det vakkert igjen. 

Selvsagt ble lillebrødre, dukker og alt annet også sminket. 

Hun var også en mester i å trylle med et leireprodukt som het Zernitt. Det sparte vi opp til og kjøpte på en hobbybutikk i Storgata i Tromsø. Den gangen var det mange hobbybutikker. Og utvalgene gode. Vi hadde ståltråder, øredobb og smykkefester, og det meste av perler. Selma var selvsagt den eneste som behersket små detaljer og det estetiske. 

Noen av disse smykkene solgte hun, små skatter lever videre. Hun hadde også tre tenger, som mine barn bruker i dag i hobbysammenheng.

Søm var også populært, og jeg vet hun hadde et nært forhold til tekstillæreren sin Lisa Strand. 

Det ble naturlig at hun startet på kunst og håndverk på videregående. 

Crazy

Selma likte å være litt crazy, skille seg litt ut og gjøre andre flaue. Der jeg var A4, var hun i konstant bevegelse. Hun likte å vise oss hvor kjedelige vi var. Egentlig litt rart, for hun likte ikke å skille seg ut, det hadde nok vært litt for mye av det i barndommen. Men på den andre siden så skulle hun definitivt ikke leve 8-4 livet. Det var ikke henne. Og hun synes det var helt merkelig at jeg trivdes med det. Der jeg var skeptisk, var hun åpen for alle nye mennesker, og ble gladelig med hjem til de som inviterte!

Hun var en kunstnersjel på hennes premisser. Ikke for mye og ikke for lite. Hun likte å ha det rotete, nesten litt skittent, mens jeg fikk panikk av støv. Det ble derfor ofte to dager på oss sammen, og deretter noen ukers pause. Men jeg så på henne som fri fra etablerte normer. Hun likte ikke trening, og brydde seg fint lite om sunt/usunt. Skulle nyte livet, ikke rekke bussen. 

Hun var et utpreget B menneske. Hun likte å sove, men hun likte også å gjemme seg bort når ting ble mørkt. Og det ble det dessverre ofte etter hvert. Vinteren var spesielt tung for henne. 

På fester fikk hun raskt nye venner, og forsvant fort fra oss A4 mennesker. Hun delte gladelig leg med meg. Alle skal med, var viktig for henne. 

Tromsø ble fort for trangt, og Oslo for stort. Hun likte og trengte også trygge rammer. Ofte tøyset vi med at jeg var storesøsteren hennes, og at hun kunne komme til meg når hun trengte en som hadde en varm trygg seng og mat. Men hun ville ikke være til bry, og forsvant om hun merket jeg ble stresset over rot og skrot. 

Hun var ikke nøye men penger, og så ikke verdien med å planlegge noe så kjedelig som matbudsjett. 

Men jeg tror nok hun hadde det mye gøyere enn oss. 

Vi hadde et fast møtepunkt, bursdagen hennes 10. januar. Den feiret vi i Evjenveien. 

Da var det alltid oppsummering siden sist. Og selvsagt ville alle vente på hennes oppsummering. Ingenting kunne slå hennes eventyr. 

Jeg minnes henne med et smil om munnen, og kjenner at den varme høstdagen hun døde, er ganske nær. 

Succora. 

Minneord til Selma fra Silja Haugen

Nå er det 25 år sida det skjedde. Jeg husker jeg var redd for å glemme deg.  

Jeg husker Selma sikkert 9-10 år; verdens flinkeste og tegne, lage smykker og øredobber, finne på dukkemaskoten vår på skolen Lille Bulla Boll, skrive dikt, finne på ting, tulle, leke, pugge alle replikkene på teaterstykkene vi lagde. Jeg husker alle klubbene vi hadde og alt vi fant på; pengeklubben, sykkelklubben, klubbhusene og klubbmedlemskortene vi lagde. Du var den sterkeste, flinkeste, mest kreative og frie jeg visste om. 

Jeg husker Selma på ungdomsskolen, sikkert 15 år; husker deg som inni et skall, stille, apatisk, stengt, kanskje du var deprimert? Jeg kjente meg igjen i deg og søkte deg. Du var trygg for meg for jeg hadde kjent deg så lenge jeg visste om, følte vi forsto hverandre og jeg var også inni et skall, stille, kanskje deprimert jeg og? – sikkert av en god del forskjellige grunner, men også noen av de samme. 

Jeg husker Selma 18 i Trondheim, Oslo og Tromsø; Du var ute av skallet, nysgjerrig på livet, utforskende, filosoferende, spirituell, drømmende, leende, tullete, syngende, fargerik, destruktiv. Du var klok som bare det, tøff og fri som ingen andre og det virka som du hadde ingenting og miste. Gikk rett foran bilene i trafikken, gikk rett bort til folk du ville bli kjent med og sa og sang og putta på deg det du ville når du ville. Jeg ble påvirka av deg, og det virket som ingenting var umulig.  

I tillegg bærte du på ting som var tunge. Destruktiv og nysgjerrig på livet som du var, fikk du flere opplevelser som var altfor tunge for en 18-19-åring og bære på. 

Idag 25 år etter at ble borte, tenker jeg at du forma meg og har vært med og forme mine valg i livet. Og at det er derfor er ingen fare for at du glemmes. Akkurat som det du gjorde og den du var, var forma av hendelser du opplevde, tida vi levde i, omgivelsene og samfunnet vi var en del av og samfunnet noen av oss kanskje følte oss utenfor av. 

Jeg tror og håper samfunnet har gått fremover, og at vi i dag har mer åpenhet rundt opplevelser vi bærer med oss som er tunge og som former oss. At vi enda bedre skjønner at og åpne opp om de opplevelsene, gjør de lettere og bære for da bærer vi de sammen. At det samfunnet som kan være vanskelig å passe inn, i dag er åpnere og rausere. Og at vi enda mer i dag ser på folk som er frie og utforskende, som modige og viktige og at vi trenger dere i verden. Silja

Minneord til Selma fra Lea Mortensen

Selma- morsom, varm, fordomsfri Gode barndomsminna, ekstra godt huske æ fine tura inn mot Bogen, langs veien eller fjæra. Ho hadde den råeste latteren, den har brent sæ fast i hjertet og minne. Heftig, høylytt og genuin. Ho elska å gjøre mæ flau. Ho visste akkurat ka som skulle til for å tøye grensen mine, ho hadde også nån gang helt rett i at dem trengte tøyes. Lea

Skrevet av Tonje Tornes, RELIGION OG LIVSSYN – 1/2011

Slik er hun levende for meg – samtale
med Succora Olivia Nordin

Den kvelden Succora fikk vite at søsteren Selma var død, hadde hun vært på kino med
faren. De hadde sett Notting Hill på Verdensteateret i Tromsø sentrum. Meningen var
at også Selma skulle ha vært med, men hun møtte ikke opp. Succora og faren måtte
gå inn alene.
– Egentlig syntes jeg det var litt fint at hun ikke kom. Det var fint å sitte alene med
pappa i den mørke salen. Det var ikke så ofte det var bare oss, vi var en familie på ni.
Jeg var sytten da. Selma var nitten.
Ved utgangen av kinoen sto Succoras bror og ventet på dem. Han var blek. Han sa at
noe trist hadde skjedd. Han sa at Selma var død. Hun hadde hoppet fra broen. Han
fortalte at presten og politiet ventet hjemme.
– Pappa bare la seg ned på gaten og hylte. Jeg dro i ham for å få ham opp. Jeg ble så flau
over at alle så hvordan han reagerte. Selv var jeg helt rolig. Jeg var rolig hele kvelden.
Alle de andre gråt. Jeg trøstet dem, men gråt ikke selv. Hele den natten satt jeg oppe og
så på midnattssolen. Jeg tenkte at Selma hadde fått det som hun ønsket.
Succora og Selma hadde vært bestevenninner under oppveksten. Familien bodde
nokså isolert på Karlsøy utenfor Tromsø, og søsknene hadde bare hverandre. Allerede
i femtenårsalderen måtte de flytte til Tromsø for å gå på skole.
– Selma taklet ikke dette. Hun fikk ikke venner på skolen. Hun bodde helt alene på en
hybel. Etter hvert kom hun i kontakt med en gjeng som drev med narkotika, og hun
begynte å dope seg og skulke. I tillegg fikk hun psykiske problemer og ble innlagt på
psykiatrisk i perioder. Hun hørte stemmer og var deprimert, sa at det ikke var noe å
leve for. Flere ganger rømte hun fra avdelingen og ble funnet igjen på broen. Da satt
hun der og dinglet med beina.
Samme kveld som Selma hoppet fra broen, hadde en av Succoras venninner møtt
henne i Tromsø sentrum. Venninnen satt på Burger King da hun fikk se Selma komme
stormende forbi utenfor, og hun skyndte seg ut for å snakke med henne. Selma virket
glad og ropte at hun hadde begynt å jogge. Først etterpå gikk det opp for venninnen at
hun var på vei mot broen. Hun løp etter, men kom for sent. Fra avstand så hun Selma
hoppe i døden.

– Venninnen min holdt seg borte fra skolen en stund etter dette. Det ble for sterkt
for henne. Selv nektet jeg å ta meg fri. Jeg troppet opp på skolen med et smil allerede
dagen etter dødsfallet. Jeg fortalte ikke de andre hva som var skjedd, jeg visste ikke
hvor jeg skulle begynne. Men så bestemte jeg meg for å skrive et brev til dem. Jeg
fant frem blokk og blyant, men det gikk jo ikke. Til slutt oppsøkte jeg læreren min på
lærerværelset og fortalte henne det. Da knakk jeg sammen.
– Var du noen gang sint på Selma?
– I begynnelsen var jeg sint fordi valget hennes hindret mine egne valg. Jeg ville inn på
medisinstudiet, trengte gode karakterer og ville ikke være borte fra skolen. Dessuten
skammet jeg meg. Jeg syntes det var flaut at noen i min familie ikke hadde taklet livet.
Så jeg prøvde å holde selvmordet hennes skjult for andre. Alt skal jo være så perfekt
når du er ung, du streber etter at folk skal tro du har det bra. Jeg hadde alltid vært en
blid jente med gode karakterer og kule venner. Det ville jeg fortsette med, og Selmas
handling skulle ikke få ødelegge det. Men den gjorde jo det, Selmas død ødela alt for
oss. Hun knuste alle rundt seg.
I avisene stod det ingenting om at det var selvmord, men ryktene gikk, og folk forsto.
Snart verserte det all slags historier om Selmas død. En dag da Succora satt på bussen,
hørte hun to jenter i setet bak snakke om søsteren. Den ene jenta påsto at hun hadde
kjent Selma godt, mens den andre trøstet henne.
– Jeg hadde aldri sett dem før. Det er utrolig hvordan folk vil ta del i en tragedie.
Selv nektet Succora å ta del i den. De andre i familien viste sin sorg og gråt mye, men
for henne var ikke det naturlig.
– Jeg er ingen gråteperson. Iblant presset jeg frem noen tårer for å tilfredsstille de
andre. Da hadde jeg mest følelsen av å være flink. Folk forventer at du skal vise sorgen.
De er vant til filmer hvor unge folk sørger lenge og gråter mye uten å bli stygge. Derfor
følte jeg at det ble stilt krav til meg om hvordan jeg burde sørge. Men jeg tror man må
reagere på den måten man er skapt til, man skal være egoistisk i sin egen sorg.
Da julen kom orket ikke Succora å være sammen med den sørgende familien, men
feiret i stedet hos en kamerat. Kameraten var som henne, flink i sport og med gode
karakterer. I løpet av julen snakket de to mye om Selmas selvmord. Kameraten ville
vite om familien hadde hatt det mye vondt, om dødsfallet hadde ødelagt mye. Succora
svarte nei. Det var selvsagt trist, sa hun, men det gikk greit, de kom over det.
– To måneder senere tok også kameraten min livet av seg. Da toppet det seg for meg.
Jeg hadde allerede et lass av skyldfølelse overfor Selma, var sikker på at jeg kunne ha
forhindret døden hennes på en eller annen måte. Og nå ble jeg også redd for at jeg
hadde medvirket til at kompisen min bestemte seg. Jeg følte meg så dårlig. Det var jo
ikke sant engang, det jeg hadde sagt. Vi klarte oss slett ikke bra.
Det var flere ungdommer i området som tok livet av seg det året. I løpet av de første
månedene etter Selmas død, skjedde det syv selvmord, bare i Tromsø.

– Selvmord smitter. Og det at vi verken snakker eller skriver noe om det, hjelper
ingenting. Det dør tross alt flere unge for egen hånd enn i trafikken her i landet.
Hvis det var større åpenhet rundt selvmord, ville de pårørende slippe å være flaue.
Skammen er en ekstra belastning som bare gjør det enda verre.
Etter kameratens selvmord greide ikke Succora lenger å holde den perfekte fasaden.
Karakterene raste nedover, hun taklet ikke skolen i det hele tatt. Hun ble sendt til
skolepsykologen uten at det hjalp.
– Jeg lå der og skulle liksom snakke mens hun sa «ja» og «ah». Jeg lot som om det
hjalp, men det gjorde det absolutt ikke. Først da jeg kom i kontakt med en sorggruppe,
begynte ting å ordne seg. På gruppa var det flere som hadde mistet noen i selvmord.
En jente på min egen alder hadde mistet sin far. Da tenkte jeg at hun måtte ha det verre
enn meg. Hun hadde jo direkte gener til en som hadde tatt livet av seg, mens jeg bare
var søster til en. Huff, det er helt forferdelig at jeg tenkte sånn. Men jeg gjorde det.
I sorggruppa fikk Succora sette ord på raseriet hun hadde følt overfor Selma. Hun
fikk snakke om skammen, men også hvor glad hun var i søsteren, hvor vondt det var
å miste henne.
– Det avgjørende for meg ble vissheten om at det ikke var min feil. Jeg kunne ikke ha
gjort noe for å hindre Selmas valg. Deretter begynte prosessen med å forstå henne. Jeg
tror jeg gjør det i dag, men jeg godtar det ikke, det er en forskjell der. Når jeg tenker
på alle syke som hver dag kjemper for å holde seg i live, kan jeg ikke akseptere et slikt
valg. Selma hadde det så vondt at hun ikke ville være her lenger. Da skulle noen ha
gitt henne den grunnen hun trengte til å holde ut. Det var der både vi, psykiateren og
samfunnet sviktet.
Det hender fortsatt at Succora får et glimt av Selma, på den andre siden av gaten, på
bussen, på en kafé. Men det er ikke henne. Selvsagt er det ikke henne. For å kunne se
Selma for seg, må Succora lukke øynene og konsentrere seg. Hun tror ikke på noe liv
etter døden, og derfor tror hun heller ikke at Selma finnes noe annet sted nå. Det er
minnene som holder henne levende for Succora og de andre.
– Men iblant forestiller jeg meg at hun sitter på en rosa sky og ler av oss. Hun er som en
av disse glansbildeenglene som titter ned på oss her nede. Og hun ler av oss som er så
rare, som er så opptatt av sminke og mote, slike ting som hun lo av mens hun levde.
Men av og til greier jeg ikke å se henne for meg i det hele tatt. Da blir jeg redd. Min
største frykt er at jeg skal glemme henne, at ansiktstrekkene hennes skal forsvinne for meg.
Succora kan også fortelle om mareritt som fremdeles oppsøker henne. Mareritt hvor
hun selv tar livet av Selma. Likevel hender det at hun, i stedet for å be aftenbønn,
hvisker noen ord til sin søster:
– Vær så snill, Selma, la meg få se deg i natt. For når jeg drømmer om henne, ser jeg
henne tydelig. Og da er hun levende. I alle fall for meg.
Tonje Tornes (f. 1977)

Selma er et Arabisk navn og betyr: Beskyttet av gudene, vakker, Guds hjelm. Vi sender med dette en stor klem til Selma, fred være med henne. Said med familie.